Translated to English

Litt om Ådal i gammel tid.

Ådal navnets oldnorske form Aardalr betyr Elvedalen. Ordet er sammensatt av ár som betyr elv og dalr som betyr dal.

I Sogn og Fjordane har vi Årdal som stammer fra samme oldnorske form.

Det har nok vært bosetninger i Ådal langt tilbake i tid, lenge før Svartedauen kom til distriktet vårt.

I den eldste historiske tidsepoken for Ådal hørte dalen til Haddafylke som besto av Ringerike, Hadeland, Land og Toten, som sammen med Heinafylke som er Hedemarken, og Raumafylke som er Romerike samt Gudbrandsdalen og Østerdalen ble kalt Oplandene. Da sysselinndelingen ble innført av kong Sverre rundt år 1200 ble Ådal tilhørende Ringerikes syssel. I tiden rundt reformasjonen ble Ådal tilhørende Akershus len. I 1660 ble bygda lagt under Buskerud amt. Og har siden vært der.

Vi kan i gamle diplomer lese om gårder og hendelser i Ådal.

I nærmiljøet var Ådal i sin tid anneks til Hole senere Norderhov. Annekset fikk navnet Viker etter gården hvor Ådalens eneste kirke sto på den tid. Vi ser gjennom historien at Ådal og Viker blir mye brukt om hverandre.

Ådal er tuftet på jord, skog og landbruk fra den tidlige morgen.

Dette gir utslag i at Ådal har mange gårdsbruk.

Det finnes i dag 39 gårdsnummer i gamle Ådal kommune. I menyen på høyere side vil dere finne en oversikt over alle disse gårdene.

Under disse gårdene vil dere finne en mengde med gårder , underbruk og husmannsplasser.

E.F. Halvorsen har for noen år siden en artikkel om NYRYDDING I ÅDAL i bladet Ringerike

Her er noe gjengitt.

For a finne ut når de første gårdene ble ryddet i Ådalen, når folk første gang slo seg ned der som bønder med jordbruk som næringsvei, må vi gå til arkeologene, og de må gjøre bruk av pollenanalyse og andre moderne teknikker for å nå fram til en noenlunde riktig datering av den eldste korndyrkingen. Ingen skriftlige kilder kan hjelpe oss, for det fins ikke skriftlige kilder eldre enn 1330 som omtaler gårder i Ådalen.

I det gamle Ådal herred var det 39 gardsnummer, og det er sannsynlig at det var minst sa mange gårder i dalen, regnet fra Hen og Semmen til grensen mot Valdres, i tiden like før den store mannedauden i 1349-50. Det er flere grunner til å regne med at det var ganske mange gårder i Ådalen i middelalderen; den viktigste er at mange av gårdsnavnene er uforståelige for den som bare har kjennskap til moderne norsk, og noen navn må til og med ha vært uforståelige alt i gammelnorsk tid.. f.eks. Semmen og Hen. For å forklare navn som SkolIerud, Elsrud, Grøterud må en gå til gammelnorsk. Noen gårder har nok navn som er fullt forståelige, f.eks. Nes, Strande og Viker , men hvis disse gårdene hadde fått navn i nyere tid, hadde de nok hatt bestemt form, Neset, Stranda, Vikene. Noen navn har faktisk bestem t form, for eksempel Somdalen, men nå treffer det seg så heldig at akkurat denne gården er omtalt i skjøter fra 1458, 1461 og 1473, så den har sikkert vært gård i gammel tid, selv om den vel lå øde da de nevnte skjøtene ble utstedt.

Også Fjøsvika har bestemt form, og navnet er .ett å skjønne for oss. Men første gangen gården er omtalt, i 1624, tilhører den Gudbrand Hov i Ullerål, og han oppgir landskylda av gården til 2 øresbol. Nå er øresbol en gammelnorsk skyldenhet, som hadde gått av bruk lenge før 1600, men når det dreier seg om en ødegård som ikke blir leid bort, blir av og til den gamle skyldenheten stående fordi den gjerne stod oppført i brev om arvesaker. Gudbrand Hov har vel fått Fjøsvika som arv og har kanskje brukt den som seter, mange andre bønder utenfor dalen brukte ødegårder langt inn på 1600-tallet.

Ytre delen av Adalen var i middelalder del av Norderhov sogn, mens Øvre Adal er eget sogn, med kirke på Viker. For at det skulle være mulig å lage en bygd til et kirkesogn måtte det nødvendigvis være en god del gårder der, for presten skulle leve av en del av tienden. I 1528 var det bare to gårder i hele Viker sogn, Nes og Strande, og ingen kunne leve av tienden av to gårder. Vi hører derfor heller aldri om noen prest i Viker i middelalderen, men før 1350 har det nok vær en sogneprest der som andre steder .

Den første noenlunde fullstendige oversikt over gårder som var i bruk på Ringerike får vi i manntallet over dem som betalte  ”gjengjerde” i 1528. Gjengjerden var en ekstraordinær skatt skrevet ut med samme beløp på alle gårder enten 1 lodd sølv eller 24 skilling. Skattebetalerne i Ådalen var: Nils og Tord på Hen ( de var fattig og slapp med halv skatt, så de har  vel kanskje vært føderådsmann eller noe slikt), Anders på Semmen, Ingerid på Grønnvoll, TorkeI på SkolIerud, Jon på Hval, Torstein på Strande og ElIing på Nes.

De neste bevarte regnskapene er fra 1550-1560, og også der får vi en liste over bøndene i Ådalen. Flere av dem får nemlig bot for de hadde ikke fulgt lovens om å holde veien ryddet i en slik bredde at mann kunne ri bortover den med et spyd han holdt på tvers. Brukerne i dalen het den gang Sjurd på Hen, Dyre på Semmen, Gunder på Semmen, Kristoffer på Grønnvoll, Berger

på SkolIerud, Guttorm på Hval, Alv på Strande og Østen på Nes.

Det var altså de samme gårdene, men det er nå to gårder på Semmen. De samme åtte gårdene er de eneste som er i bruk i Ådalen i 1577 også, da vi får den første jordeboka for Akershus len, med oversikt over skatter som hver gård skulle betale. Av de åtte gårdene er seks fullgårder og to halvgårder, nemlig Søre Semmen og Grønnvoll. Søre Semmen er tydeligvis ryddet og skattlagt mellom 1528 og 1557, og det er vel mulig at også Grønnvoll hadde ligget øde en gang før 1528. Det ser nemlig ut til at når ødegårder blir ryddet opp igjen, blir de temmelig snart skyldsatt som halvgårder. Gårder som var fullgårder i 1577 derimot ser stort sett ut til å være slike som har vært i bruk gjennom hele ødetiden.

Det er tydelig at de åtte bøndene i dalen omkring midten av 1500-tallet har hatt så mye jord å drive som de kunne greie. De fleste av de mange ødegårdene har vel vært brukt på en eller annen måte, som setrer eller utslåtter, noe vel også til bråter, eller til vanlige åkrer. I regnskapene for 1528 får vi en oversikt over ødegårder som tilhørte Kongen, og blant dem står Hallingby, med 5 lispund malt i landskyld, så det er rimelig å regne med at det virkelig ble dyrket korn der. Det var sannsynligvis mannen på SkolIerud som brukte den, for i futen sitt regnskapet for 1615, da den ble bygslet bort som egen gård, står at den «tilforn,> hadde ligget under SkolIerud.

Ellers var det mest penger og fisk som ble betalt i landskyld til Kongen i 1528: 4 skilling av Samsjøen, 30 sik av Bergsund, et bismerpund fisk av Bjonevann og ett av Skagnes (som ble brukt under Nes i 1594 og 1616), og 60 sik av «Lemen» fiskevann. Dette navnet går igjen i jordbøkene langt ned på 1600-tallet, og det var lenge før jeg fant ut at det måtte dreie seg om Kongstrømmen, som vel har fått navn nettopp av dette at fisket der en gang tilhørte Kongen. Det som satte meg på sporet, var at det i 1660 var brukeren på Haugerrud og eieren av Gunnbjørrud som drev fisket. Fiskeskyld kan være naturlig nok av vann og bekker, men av gårder som er i bruk blir det på Østlandet gjerne betalt kornvarer eller skinn. Når det betales fisk, og ikke så store greiene heller, er det nok tegn på at eierne leide bort ødegårdene til beite eller slått og fikk leie i et vareslag som det var lett for brukerne å skaffe .

I jordeboka over kirkegodset i Oslo og Hamar bispedømmer fra 1577 er det oppgitt navn på en del gårder som gav landskyld til presten. På 1500-tallet var presten på Norderhov sogneprest for hele Ringerike. Presten i Hole var hans kapellan, og han betjente Hole og Lunder, og han har visstnok også holdt gudstjeneste i Viker kirke. I alle fall er de gårdene i Ådalen som lå til prestebolet, satt opp under Holeprestens inntekter. I 1577 var det:

4 bismerpund fisk av Nes, 3 pund fisk av Viker. Enger, Grøterud og Blakkstveit. I begynnelsen av 1600-tallet er det tilskrevet en opplysning om at" Ulylle el ff» (dvs. Urula), et godt fiske, lå i prestens part av Nes. dessuten er Blakkstveit kommet i full bruk med 1 hud i landskyld, og det blir betalt 2V2 lispund korn av Grøterud og 5 lispund av Enger. Da Hole ble utskilt som eget prestegjeld fra Norderhov på denne tiden, var det Norderhov presten som overtok både embetspliktene i dalen og jordegodset.

Det andre offentlige godset i Ådalen tilhørte Hamar bispestol, og det gikk over til å bli krongods ved reformasjonen. Gårdene var Nes, halvparten, med 3 huder i landskyld, og SkolIerud med 4 huder. Etter hvert som nye gårder blir ryddet og skyldsatt, viser det seg at de ofte er offentlig gods, og det vil vel si at de før de blir skyldsatt, har vært brukt under en av de gårdene kongen eide.

Staten var naturligvis interessert i at ødegårdene kom i drift igjen. Fra gammelnorsk tid rådde den lovregelen at en rydningsmann skulle ha gården fri for skatter og landskyld de første tre årene, deretter skulle gården skyldsettes og pålegges skatt. Denne regelen gjaldt da ryddingen begynte, og den var grei nok for ødegårder som virkelig ble ryddet hel t fra nytt av. Men de fleste ødegårdene har nok vært brukt på en eller annen måte, om ikke annet så til utslåtter, for det var jo lettere å slå nedlagte gårder i bygda enn å måtte dra langt inn i utmarka eller opp på fjellet etter høy, som det ble gjort i nyere tid. Når da en ødegård var brukt som utslått eller seter, og brukeren selv utvidet det stykket han brukte, ryddet eller brente bråte og sådde litt korn kanskje, så matte en gang spørsmålet melde seg: Når gikk ødegårdene over fra bare å være et « lunnende", en «tilliggende herlighet", til gården til å bli en gjenryddet ødegård som bare manglet hus for å bli et selvstendig bruk? Det er klart nok at brukeren, skatteyteren, var interessert i å utsette overgangen til skattegrunnlag så lenge som mulig, mens på den andre siden futen var interessert i å få inn skatt av rydningene. Han kunne stevne brukeren og påstå at han hadde ryddet så mye at ødegården nå kunne fø en familie, og dermed kreve skyldsetting og skattlegging. Det fins noen eksempler på at folk betaler bøter for å ha «holdt tilbake» skatt av ødegårder, men ikke i Ådalen. Staten var interessert i at ødegårder ble utskilt som selvstendige bruk, og så lenge det var rikelig med jord, hadde vel brukerne av de gårdene ødegårdene hadde ligget under ikke noe i mot det. Men ettersom flere gårder ble ryddet og det ble trangere om plassen, hendte det ikke sjelden at brukerne påstod at de «underliggende ødegårdene» var absolutt nødvendige for driften av den gården de satt på. Når forholdene er slik, vil det ofte være vanskelig å finne ut nøyaktig når ryddingen begynte, når en gård fikk egen bruker som bodde på gården osv. Det kildematerialet vi har å bygge på, er skattemanntallet for 1593, 1594, 1604 og fra 1612 for hver år framover, dessuten jordbøker over gamle faste avgifter (jordboksskatter og kongens landskyld) som Staten skulle ha av gårdene. Vi har bare noen få skyldsettingsforretninger og ingen bygselbrev. Siden futen var interessert i å få inn skatten, men ikke i og for seg nødvendig vis interessert i hvem som betalte, har han ikke alltid opplyst om den som betalte skatt eller landskyld for en ødegård, bodde på gården  eller bare brukte den som underbruk. I skatten for 1557 og 1560, da skatter bare ble betalt av gårder som var i bruk, er brukeren på Skollerud oppført med det sjeldne navnet Benner, men i landskyldlistene er landskyld av Skollerud betalt av Benner Skollerud og landskyld av Bergsund betalt av «Benner Bergsund». Det er klart ved sammenligning med andre kilder at det dreier seg om samme mannen, men forholdene er ikke fullt så greie utover på 1600-tallet. Når nye ødegårder dukker , opp i skattemanntallet. og skattebetaleren i kalles Ola med ødegårdsnavnet som etter, navn, har vi ingen garanti for at denne Ola er .. en selvstendig bruker på akkurat denne gården og ikke en av de mange andre som hette Ola på andre gårder i bygda. Det vi kan finne ut, er altså når gårdene blir skattlagt som selvstendig bruk, men ikke all tid når det først ble fast bosetting på gården. 1 I 1577 er ennå ingen ødegård skattlagt i Ådalen. 11593 er Lunde og Haugerud skattlagt, og i 1594 blir Haugerud gjort til halvgaard. Ringerud er også skattlagt som ødegård 1693 1604, men den mangler fra 1612 og framover til 1633-34, da den blir bygslet bort med en landskyld til kronen på to skinn. Men i mellomtiden er det nevnt en ødegård «Ringen øde" bygslet bort med samme landskyld, to skinn i 1614, til brukeren av Follum, men dette underbruket er ikke oppført i skattemanntallet. Derimot kommer Ringerud med i skattemanntallet under husmenn fra 1634, som ødegård fra 1636. Rimeligvis dreier det seg om samme gård, som

altså da blir bygslet av en mann som virkelig bor der fra 1634. En gang mellom 1604 og 1612 er Enger, Elsrud og Blakstveit, alle prestebolets gårder, og Rudstaden, krongods, kom inn i skattemanntallet, i 1615 kommer Hallingby og i 1616 Bergsund, visstnok Vestre, inn i manntallet, i 1625 Skagnes, i 1626 en Bergsund gård til, visstnok Østre, og Lykkje, som fra 1650 blir brukt under Skollerud. Så er det ingen nye før Ringerud i 1634, deretter er Somdalen nevnt som «ødeplass" som det ikke går skatt av, fra 1636 framover til 1646. Fra 1647 heter brukeren Per, sannsynligvis den samme som Per Folum og i 1660 er den brukt under Semmen.

Fram til 1650 er det så ingen nye ødegårder som er tatt med i manntallet, men to personer betaler skatt som husmenn, Engebret Stavlund i 1641 og Engebret Rognerud i 1646.

I jordeboka for 1652 star det en liste over «rydningsplasser», slik som ennå ikke er pålagt skatt. Det er Stavlund ( Støa) under Oppen, Grøterud med egen bruker ,Hunsdalen under Hen, Busterud under Semmen, Flaskerud under Nøkleby, Tossevika med egen bruker, Gunnbjørrud under Hallum. I 1660 kommer i tillegg Finnsand under Haugerud, Øvre og Nedre Lindelia, Granum og Oppen (i samme strøk som Lindelia), Åset, og i manntallene 1664-66 Lia, Skalerud, Teigen og Fjøsvika.

Manntallene fra presten i 1664 og 1666 skulle ta med alle menn over 2 år, fordi det bl.a. skulle gi sentraladministrasjonen en oversikt over grunnlaget for hæren. Dette manntallet er altså ikke noe skatte manntall, og prinsipielt er det fullstendig, det tar med både gamle og vanføre. I tillegg til gårdbrukerne med sønner -c og drenger tar disse manntallene derfor også ,", med alle husmenn, dvs. håndverkere og andre folk som har egen husholdning, men ikke driver gård som de betaler skatt av. Alt i alt er det 47 eller 48 husstander i Ådalen i 1664, og 72 menn er nevnt i manntallet. Det er et merkelig lite tall i forhold til tallet på husstander, så det er nok rimelig å tro at mange av «husmennene" er enslige yngre menn, rydningsmenn som nylig har begynt å rydde, eller eldre (føderådsfolk) som bor i eget hus. Presten oppgir alderen på alle de som er tatt med, men aldersangivelsene spriker så sterkt fra 1664 til 1666 at de ikke er mye å stole på.

Antall husstander i 1666 må vi gå ut fra er korrekt, det var ingen som kunne unntas fra et slikt manntall bortsett naturligvis fra enker.